Skrevet av: Silje Moen
Dato: 18.3.24
Min generasjon ble kalt for generasjon prestasjon, vel med god grunn. I dag er det et race om å prestere, oppnå, være best og perfeksjonere. I dag vil jeg si prestasjonsjaget fortsatt er tilstede, men med mer fokus på perfeksjon. Du må være raskere, hoppe høyere, være smartere. Det gjør at jeg lurer på, hva er det vi egentlig streber etter? Er det å høre at vi er gode nok, eller å føle det? Eller er det å være best, føle seg feilfri og uovervinnelig? Hvorfor er det slik at vi skal skille oss ut og være esset i kortstokken, men samtidig ikke være for ulike fra resten av flokken slik at vi blir for rare?
Samfunnet forteller oss at det er rom for alle, men er det egentlig det? Jeg liker tanken på at det er rom og plass til alle, for det er sånn det egentlig burde være. Jeg tror vi alle lengter etter å være en del av en flokk, føle at vi hører til. Som en klok mann ved navn Per Fugelli sa en gang:”Nok er godt nok, å godta det ufullkomne”. Kan vi lære oss å sette pris på godt nok? Der har jeg en vei å gå selv- godta meg selv som ufullstendig og feilbar. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ofte prøvd å leve etter standarden “perfekt er godt nok”. Det er en standard med skyhøye forventninger og stor risiko for å mislykkes. Jeg har også forstått at hvis jeg er opptatt av å gjøre, være perfekt, vil jeg signalisere til mine omgivelser at de også må være feilfrie. Men jeg er på vei i min egen godt-nok-reise, og jobber med å omfavne meg selv og mine tabber. Datteren min og jeg snakker mye om å gjøre tabber, og at vår tabbekvote er like stor som huset vårt. Det er ofte feilene vi gjør som vi kan lære mest av, dersom vi er bevisst over handlingene våre og ønsker endringer.
Finn ut hva og hvem du ønsker å være en del av, et fellesskap eller et sted som godtar deg for den du virkelig er. Og som aksepterer deg som god nok. Men først og fremst må du akseptere deg selv og synes du er god nok som du er. Å få ytre akseptanse og feedback kan være vel så godt det, men det er dessverre kortvarig. Det gjør at du må på søken etter stadig å få anerkjennelse fra dine omgivelser for å “mate” ditt eget selvbilde. Indre akseptanse er roten til å få det bra med seg selv og andre, kjenne på glede, og å føle seg fri til å være den du er. Det starter med å behandle deg selv som du ville ha behandlet din beste venn. Hva sier du egentlig til deg selv?
Jeg elsker å ha mål og ambisjoner, og å utvikle meg som person eller innenfor faget mitt. Å finne eller gjøre noe meningsfullt, er livgivende for meg. Det er ikke feil å ville lære, utvikle seg eller å finne “din greie” som du liker, mestrer og er god til. Fortsett med det, for der er du god! Men jeg er lei av perfeksjon. Perfeksjon er et streb etter noe som er uoppnåelig, for vi kommer aldri til et punkt hvor alt er perfekt. Vi prøver og feiler, og prøver igjen, og feiler igjen. Hvis vi stopper å prøve, vil vi heller ikke erfare noe nytt som kanskje er til det bedre? Jeg vil lære å sette mer pris på godt nok og å gi litt mer blaffen. At det noen ganger faktisk betyr at man kanskje ikke orker å delta på en bursdagsfest eller sier nei til å dra i et familieselskap. Kanskje det innebærer å ikke innfri andres forventninger, til fordel for at du trenger noe annet. Å si nei, når du trenger det, selv om andre ikke nødvendigvis forstår. Det betyr selvfølgelig ikke at du alltid skal si nei, men det er godt nok også de gangene du tar hensyn til deg. Godt nok er å være ærlig med seg selv og godta at man ikke alltid strekker til, for seg selv eller andre. Godt nok er å gjøre det beste man kan, her og nå, selv om det ikke blir som man hadde ønsket og tenkt. Godt nok er å av og til droppe trening og sove lenge en dag, fordi det er digg og kroppen trenger hvile. Godt nok er å akseptere at jeg gjør feil, men jeg er ikke feil for det. Godt nok er å si noe feil, og rette opp igjen. Godt nok er å være deg på ditt beste, eller når du føler deg liten og sårbar. Så hvis du og jeg skal være generasjon “god nok”, må vi begynne med oss selv. Vi må starte med å være bevisste på hvordan vi både ser på og snakker til oss selv. Vi må begynne så smått å se alt det fine og gode vi er, og gjør. Og så må vi åpne øynene og se hverandre som den du og jeg er.
Snakkes generasjon perfeksjon, jeg er ferdig med deg.
Hva synes du om denne artikkelen?